I denne settingen passer det at Ryan gir oss noen politiske grunntanker for å håndtere verden.
Mer introduksjon trengs vel ikke.
Jepp, rådhuset fra introen.
Baltimores McNultier på jobb.
Nå skal det riktig nok sies at det eneste vi gjorde var å frese rundt i byen og prøve å finne The Wire. Litt uggen følelse i magen når folk i the projects begynte å springe etter bilen og rope og spørre hva vi tok bilder av. Men hvilke presseetiske og mellommenneskelige problemer har vel ikke blitt løst av å låse døra på bilen, rulle opp vindet og gasse på. Nulty og co har tydeligvis ikke klart å redda alle kids ut fra elendet, og det kan vel ikke sies at vi hjalp dem i noen givende rettning.
Baltimore var vårt første møte med det jeg liker å kalle Rævkjørt-USA. En kompanjong som kom til å følge oss store deler av turen.
Vi kjørte hele introen til Sopranos ut av New York. Og kommenterte det hele tiden.
Vi er neste blassert i stykker rett etter ankomsten til New York, startpunktet for roadtrippen. Se hvordan vi nesten ikke får gåsehud av neonskiltene.
5 måneder i USA gjør noe med deg. Alt noenlyset som siver igjennom persiennene dine, den konstante skytingen i bakgaten bak huset ditt. En feit og en tynn politiman som jager skurker ned branntrappene utenfor vinduet ditt. Streetwise ungegutter som er røffe på overflaten men som tilslutt bånder med han feit politmannen og klare å fange drapsmannen. Amerikanskbygde biler som kjører nedover bratte gater og kræsjer inn i butikken i første etasje. Alt dette er USA.
Men når en har vært i en by en stund søker en noe nytt. En blir blassert. Og for å komme oss ut av denne sinntilstanden måtte vi søke utenfor San Francisco, etter det ekte USA. Et USA hvor alle de sanne stereotypene ikke er sanne. Hvor den feite politmannen kan være tynn, og omvendt. Og hvor han streetsmarte kiden faktisk ikke er god på bunnen. Og hvor bilene kjører sakte i oppoverbakke. Det fant vi ikke. Men vi dro på en biltur rundt i hele forbanne USA. Her er bildene.
Filed under: Reiseliv
Potensielle soundtrack: Mari Boine eller Cash, Jennings, Nelson og Kristofferson
Ørken:
Etno-ro
Vei:
Filed under: Reiseliv
1: Amerikansk småbyliv i Salina, Utha, 2: Marie og Ronald Reagan 
Filed under: Reiseliv
Vi som gjoer oss til og lager generell kvalm langt oppe i Zion (intet mindre) National Park i Utha:
Filed under: Reiseliv
Folk drikker hardt naar en maa ha saanne advarsler paa jentedoen.
Lokalbefolkningen var kjempeaapne og ikke skeptiske i det hele tatt da vi invaderte baren dere. “How do come you outlandish lukin’ peopls done come trampli’n'a’ramblin in here for, eh? Ain’t it enough my mindi’n my own bueeesssnes?”
Marie taper stort i billiard, eventuellt Marie vinner stort i billiard, litt usikker egentlig. Men tror det er en av de to.
Den stakkar mannen med stoevsugeren gikk rundt hele kvelden og stoevsugde for harde livet. Han er tydeligvis en slags stovsugerutgaven av Sysifos. Etter all sansynlighet har han mista datras college fund i Vegas (se familiefar i tidligere innlegg), og maa naa, bokstavlig talt, samle stoev i all evighet.
Filed under: Reiseliv
Hele crewet, Eric Cromie, Jack Bevis og Marie skjekker inn på et slitt motell i den pittelille byen Miskit, på grensa mellom Nevada og Utha.
Endelig fikk jeg tilfredstildt min indre trang til å bo på et sjabby motell. Som den orientalisten jeg er (et begrep som brukes alt for sjelden i vår fordomsfulle holdning til innlands-amerikaner), tar jeg pervers glede i å gjøre ting jeg tror de innfødte gjør. Hadde dette vært Afrika hadde jeg sprintet rundt med penisfutrale for lengst.
Filed under: Reiseliv
Hoover (God) Dam!:
Sjekk den heftige brua de driver og bygger rett ved. Som om det ikke var nok å ha en av klodens mest megalomane bygg på et sted.
Og mens vi snakker om megalomane mennesker, her er reisefølge:
Jack Bevis
Marie Melgård
Eric Cromie
Undertegnede
