Mer introduksjon trengs vel ikke.
Jepp, rådhuset fra introen.
Baltimores McNultier på jobb.
Nå skal det riktig nok sies at det eneste vi gjorde var å frese rundt i byen og prøve å finne The Wire. Litt uggen følelse i magen når folk i the projects begynte å springe etter bilen og rope og spørre hva vi tok bilder av. Men hvilke presseetiske og mellommenneskelige problemer har vel ikke blitt løst av å låse døra på bilen, rulle opp vindet og gasse på. Nulty og co har tydeligvis ikke klart å redda alle kids ut fra elendet, og det kan vel ikke sies at vi hjalp dem i noen givende rettning.
Baltimore var vårt første møte med det jeg liker å kalle Rævkjørt-USA. En kompanjong som kom til å følge oss store deler av turen.
I dag ble det klart at høyesterett godtar avstemingen over Prop 8, som gjør homofile ekteskap ulovlig igjen i California. I hele dag har det surret TV helikoptre over byen som har fulgt de mange demonstrasjonene. Rett ved rådhuset, 5 minutter fra huset vårt hadde et godt hundretalls demonstranter satt seg ned og blokkert trafikken i Van Ness street. Det gikk rolig for seg, men politiet endte opp med å arrestere alle sammen. Det hele akkopanjert av et trist blåseorkester som spilte New Orleansk begravelsesmusikk. Demonstrantene ble ledet i kø til til et stort antall politi-van’er og kjørt bort (veldig treigt internett her på biblioteket – bygget midt i bildet under- så jeg legger ut litt flere bilder senere).
En prest sitter og mediteter et par minutter før han blir arrestert.
Ei trivelig gammel dame blir geleidet bort av politiet
En rekke med demonstranter som blokerer trafikken.
En staselig oppkledd demonstrant ledes bort.
Føre-var-prinsippet er en viktig filosofi hos SF-politiet. Det går tydeligvis ikke ann å ha for mye strips for å stripse fast munker, prester og trivelige lesper med megafoner. Homseprester har sikkert hemmelige meditasjonskrefter som gjør at de kan sprenge hodene på politifolk bare ved å tenke på rosa plysj.
Utha er og blir bigamistaten i USA, saa hvorfor bruke tid paa aa forsvare seg naar en kan promotere det som noe flott.
Altsaa en sjokolade-luktende kalkulator. De jobber tydeligvis fortsatt med den spiselige varianten.
Filed under: Street cred
Fikk endelig bankkortet mitt i posten. Hver gang jeg ser på det angrer jeg på at jeg ikke var i armeen. Comanche-helikopter i solnedgang (*snufs*) jeg blir helt rørt jeg. Og ikke nok med det, kortet er gitt til meg av Bank of America, mitt hjertes bank, helt uten tillegg i prisen.
Filed under: Street cred
Jeg lever nå i en romslig innredet leilighet. Mens jeg skriver dette ligger jeg under en myk dyne i en enorm seng, omringet av hyggelige om enn noe skakke møbler. Og alt grunnet amerikansk passiv solidaritet. For grunntanken i her i gården er at om det er ting du ikke trenger skal gatealvene få ta seg av det. De tusler tydeligvis ut om natta for å plukke med seg ødelagte TVer, sofaer med spyflekker og lapskauser bestående av gamle VHS-kasetter, bananskall og ødelagte pc-høytalere. Hver dag settes alt dette rasket ut på gatehjørener i hele byen. Ikke bare i de dårlig nabolagene, selv de mest farsjonable fortauene er inredet som noe slitte stuer. Denne pussige formen for gavmildhet passer på noen måter inn i myten om USA. På andre måter ikke.
På den ene sida hører det jo med at alle skal ta seg til rett og gjøre som de vil med sine egne eiendeler. Hvert hus er en liten stat, og hva de som bor i den staten gjør med infrastrukturen og råvarene sine er helt opp til dem selv. Laise-faire eller hva det nå heter (fortjente aldri den 4′ern i fransk egentlig). Men på den andre siden, denne løst sammenknyttede enheten av små hus- og leilighetsstater forventer ubetinget hjelp fra en høyere autoritet. For hva skjer med tingene vi flittige alvene ikke plukker opp? Haugene med istykkerrevne vegg til vegg tepper, sengerammer uten senger, stoler uten seteplate? De kommer staten og plukker opp i form av nattpatruljer med søppeltømmere.
Men alt i alt funker det lille systemet med kastere og mottakere godt. Jeg får aldri vite hvem det er som har sovet i senga mi eller sittet og lest ved pulten min. Og jeg kan love deg at de som har gitt meg disse tingene ikke har ofret meg en tanke.
Men likevel er vi knyttet sammen, om ikke i et skjebenefelleskap, så i alle fall som deltagere i den samme syklusen (på dette tidspunktet i teksten passer det godt om du begynnr å nynne på “Circle of Life” fra Lion King). Og når jeg en gang drar herfra kommer jeg til å sette alle møblene mine, og da også litt av meg selv, ut på gata.
Her kommer et lite utvalg av vår gatefangst (liste oppdateres fortløpende):
Herlig vannavstøtende radio
Gul skinnstol
Snertent spisebord
Lekker stekepanne:
Sengeramme, undermadrass og dyne
To stk. persienner
Orginal Nintendo-kontroll, og duck hunt-pistol (seriøst!):
Molefunken gjestemadrass
Murstein + snekkerlampe = design inventar
Ett stykk traust komode
jogge- sko
Seks vinglass
Bok om bulgarske ikoner:
To stk. skinkofferter
Skinlenestol
Ett par tøffel-converse:
Verden
Sell-out-Lou Reed:
