Get off my property!


“The drivers are not driving!”
February 21, 2009, 12:14 am
Filed under: USA etter bush

Beskjed over calling-anlegget fra konduktøren på t-banen på vei hjem fra skolen, samme dag som Barack Obama signerte en 787 millioner dollars krisepakke til den amerikanske økonomien:

“As I said before: Hold on! I’m not driving, the trains are on automatic. I repeat , the drivers are not driving. So hold on.”

picture-by-mubleyjoe

Advertisements


1968 balsamert: Sakrofagen hvor hippitida ble begravet
February 17, 2009, 10:48 pm
Filed under: Sånn derre kultur

trist-transe-2

San Francisco er en by som består av mer kulturell undergrunn enn overgrunn (dette stiller selvsagt mange eksistensielle spørsmål til undergrunnsbevegelser). Men likevel tar det litt tid før denne undergrunnen stikker hodet opp gjennom den tynne skorpa bestående av banker, Safeway megamalls og butikker som selger masseproduserte individuellt tilpassede batikkklær med «Haight-Asbury»-logoer.

Men i helga viste den sitt rufsete hode på ordentlig.

På fredag ble vi invitert til en fest av en venn av ei jente vi studere med. Denne fyren, som heter Breakfest, som i frokost, skulle opptre på festlighetene hjemme hos noe gamle hippier. Det eneste kravet for å få være med var at vi tok med noe å drikke, at vi skulle huske passordet «Lucky 13» og at vi var kledd i pysjamas. Ved å følge disse reglene kom vi oss inn i hjemmet.

Stedet viste seg å ligge tre gater nedenfor der vi bor, i en ombygd garasje uten vinduer. Her hadde hippiparet forsøkt å holde alle tegn på de siste fire tiår borte. De var overlevende under en atomvinteren som desperat prøver å holde radioaktiviteten ute fra bomberommet sitt. Stua var dekket av plysj fra topp til tå og ellers dekorert med kunstverk som skal ha ros for forsøket: masker laget av muttere og sveisejern, glassmalerier med store plastikkdiamanter i og et stort skilt hvor det sto «YOU ONLY LIVE ONCE, SO GET LOTS OF REST». Ved inngangen til kjøkkenet, bakerst i lokalet, så vidt synlig gjennom den tjukke røken, var det laget en liten scene.

De snaut 60 folka som var der bestod hovedsaklig av menn med hvite skjegg og kvinner over 50 med dratte øreflipper fra for store øredobber. Dronningen her var vertinna, kledd i en svart japansk pysj. Hun introduserte alle som ville opptre med petterøes-stemme og glimt i sine blodsprengte øyne. Bak henne sto som oftest den konstant glisende mannen hennes. Han sa ikke et ord, men rettet til tider på den enorme lua si som skjulte et lite hav av kvite dreadlocks, tydeligvis vildtvoksende de siste 40 åra.

En liten liste over noen av gruppene som opptråtte:

1: Unge poeter som hadde vært i Amsterdam og som skrev dikt om McDonalds og Disney.

2: Eldre menn, som livredde framførte egenkomponserte dikt bassert på Odysseen.

3: Yngre menne som framførte sciencse-fiction dikt med navn allá Sonaricon I-IV, som hovedsaklig tok for seg de eksistensielle kvalene som følger med å reise ut i verdensrommet.

4: Bongotrommespillere i singlett med tribal-tatoveringer som snakket om afrikanske ånder.

6: Eldre kvinner som leste dikt om at kornbassert mat er farlig, eller at planter kan gjøre deg kåt (« Ecosexuall»).

Men ut fra denne gjengen av, på alle måter, utrøykede kreative mennesker var det en opptreden som virkelig var godt: En gammel transcestitt, som kanskje hadde tippet de 70. Hun/han, eller hin som det vel heter, sang egenkomponerte sanger over triste gamle Django Rheihart-aktige melodier. Og selv om hin ikke kunne synge for fem flate øre, var gjennomførelsen slående. Hin, mer enn noen, var helt klart over sitt eget utrykk. Opptredenen var ikke artig fordi hin var en pussig skrulle. Det var en episk tristhet over det hele, noe hin selv også var bevisst på tror jeg. En freak show-atraksjon som vet hvordan den blir oppfattet, men som likevel fortsetter, er ganske sterkt.

Stemning fra stua, Breakfast sitter og tar seg en slurk under sola:

img_86051

Men alle scenemenneskene måtte konkurrere om oppmerkosmheten med vertinna. Hun forsvant utover aftenen, ettersom rullingsfingrene jobbet flittig, mer og mer inn i sin egen hese verden av guturale utbrudd og sarkastiske settninger som aldri kom fram til poenget. Så begynte andre i publikum ukontrollert å rope ut sine egne kunstverk til allemenheten. I alt dette klarte Breakfast å gjennomføre et verdig forøk på å spille andre del av Beethovens niende sympfoni. Men etterverdt var det klart at en epedemi av bomberoms-galskap var under utrbrudd i den lille pysjkledde verdenen. Vertskapet mistet kontrollen på opptredenene og publikum innhallerte seg bort. Da alt totalt sluttet å gi mening, rundt halv to, trakk vi oss stille ut. Vi sa høflig adjø til den hostende vertinna som lå på et av de myke teppene ved peisen og mannen, som hadde funnet seg en plass, i døråpninga inn til kjøkkenet, hvor han sto og lo med åpen munn for seg selv.

Ut på gata lukka porten til garasjen seg bak oss. Så åpnet en liten luke dekket med tibetansek bønnefalgg seg over døra. En skjeggete mann stakk ut hodet sitt og stirret intenst på oss mens han sitterte et dikt om et eller annet astralt. Etter et par patosfyldte sekunder med stillehet etter diktets slutt nikka han imponert til seg selv og sa «Wow, that was cool, I need to find somone who can film me while I’m doing that».


So smalt luka igjen.



Den årlige putekrigen i San Francisco
February 17, 2009, 10:30 pm
Filed under: Sånn derre kultur

Hver valentines day møtes forsmådde kjærlighetsløse mennesker på Embarcedero i SF for å slå ut frustrasjonen sin: imgp8138

imgp8166
Dun:
imgp8205

imgp8218



President P.
February 16, 2009, 11:48 pm
Filed under: USA etter bush

Januar 25, 2009, 10:44 am

Luften er klarere, fargene er sterkere, uteliggerene roper bare velsignelse etter oss og heroinsprøytene som ligger på t-banestasjonene er fyldt med honning etter at President Pepsi endelig kom til makta.
pepsi
Obamaramas pre-pepsi-logo:
obama08_thumblogo2002



Burka-wrestlere får velfortjent bank
February 12, 2009, 10:53 pm
Filed under: Sport

22. januar, 2009

plakat-wrestlerAkkurat nå lever jeg mellom to verdner. En svett som en armhule, luktende av natchos, overdøvet av den stadige lyden av vrælende menn og fest-trompeter. Den andre frenetisk og aldri sovende, fyldt av fargesprakende klær og bare overkropper, overdøvet av bassen fra oppspildt musikk.
Hvilken av disse to verdenene som er Castro-distriktet, verdens homohovedstad og hvilken som er meksikansk-wrestlings forunderlige rike, kan være vanskelig å si ut fra beskrivelsen over. For på mange måter deler de to domenene mer enn det som skiller dem. Men tortillaen gir i alle fall et lite hint.
Her i den ikke fuldt så farsjonable delen av Mission-distriktet hvor vi bor nå er det uvanlig å høre engelsk på gata, til og med det å finne engelske aviser i avisboksene som står på gatehjørnene kan være vrient. Her er det sør-amerikanske innvandrere som styrer sjappa. Og om det er noe de liker så er det wrestling, mekskansk sådan (http://www.prowrestling-revolution.com/).

Dagen etter at vi kom hit fikk vi, via noen venners venner, høre at det skulle være en svær wresling-kveld i gymsalen på en skole i to kvartaler fra hostellet. Vi stilte oss opp i en svær kø av meksikansere, et stort antall kledd i de karakteristiske meksikanske wrestlingmaskene.

meksikansk-wrestler1

Inne i gymsalen var det rigget opp en boksering, og på den ene siden var det et stort svart forheng, samt en inngjerdet gang bort til ringen. Tribunene var fyldt av bataljoner av unger med sukkerkick. Langs veggene var det satt opp boder som solgte billige plastikkwrestlingfigurer, samt donuts, natchos og pizzastykker overfyldte med ost (de fikk meg av en eller annen grunn til å tenke Turtles filmen, altså den med ekte skuespillere fra 1990). teenage_mutant_ninja_xl_01-film-b1Showet hadde en fantastisk dramaturgi. Første kom det springende en burkakledd dame opp gjennom den inngjerdede gangen, omhyllet i skyene av av tørris fra røykmaskinen. Hun dyttet bort konfransierern (ei kvinner litt over middagshøyden, som likevel tydeligvis var kveldens øyegodteri) og begynte å rope uforståelige ukvemsord og “imsh alla” og “death to amerika” ut over publikum før hun flagret inn bak forhenget igjen. Et klassisk tilfelle av å plante konflikten i en fortelling. Etter dette tok slossinga til. Det normale oppsettet var 2 teitinger (70-talls-dansere, sleipe rockere eller, den mest populære, amerikanske grensevakter) blir banket opp av en smidige bemaskede meksikanere. De veltøyde rakkrene kunne finne på å klinte folk i bakken, hoppe ned på dem fra bokseringgjerdet før de kasta dem ut av ringen for å kunne sloss forran publikum. Et par strategiske tap for de åpenbare heltene var også lagt inn, så spenninga skulle holde seg. Men den ultimate fienden var og ble de onde burkadamene. Mot slutten av showet kom det en hel del chick-fighter (også det et genialt skifte for å holde spenninga oppe). Her var det lettkledde kvinner som måtte forsvare seg mot flere av de slibrike burkababsene (som tross alt var vel så mye ninjaer når det gjaldt slosseteknikk). Heldigvis har kvinnelige ninja-terrorister en svakhet, og det er tydeligvis sollys (så det blir egentlig nijna-vampyr-terrorister). Om en av de lettkledde heltinnene fikk revet av burkasløret sprang de hylende og skrikende ut av salen med hendene over ansiktet (se her for å få litt føling av stemninga: http://www.prowrestling-revolution.com/videos/)

Burkewrestler klarer nesten å banke meksikansk kvinnelig wrestler:

burkawrestler3I det store og det hele var det en svært lærerik aften: ekle rockere, folk i saturday night fever-klær, grensevakter og burkakvinner fortjener grisebank. Det er greit å vite. Stemingena under hele kvelden var royal. Kidsa blåste utsoppelig i plastiktrompeter og familiefedrene gliste, klappa og sto på stolene når grensevakte flyktet gråtende fra sin motstander. Salen, som alle besto av nedre middelkasse/arbeiderklasse-meksikansere (krydret med en og annen enslig white-trash-mann), fikk se alle de er redde for eller sinte på drylt til grøt. Og om ikke det er tilfredstillende minner å ha på netthinnen når en legger seg for å få litt sårt tiltrengt søvn før neste arbeidsdag som trikkekonduktør eller flyttemann, så vet ikke jeg.



Rosin- og kanel-bagel i en vidunderlig ny verden
February 12, 2009, 10:51 pm
Filed under: USA etter bush

21. januar, 2009

rosin-bagle1Snør og tårer i alle rettninger blandet seg med lukten av nyklipt gress og solsteiken fra en alt for varm januarmorgen. I det vi gikk ut av auditoriet etter å ha sett Obama groove seg inn i Presidentstolen var det som om den globale oppvarminga for en gangs skyld hadde bestemt seg for å være fair. Som når boksere før en slåsskamp faktisk klarer å gi hverandre et ordentlig håndtrykk. Øyeblikkets ånd kom over meg og jeg sprang til kiosken og kjøpte et slags konglomerat av Obama i matform: kanel- og rosinbagel (søtt men likevel litt skarpt) med soltørkatomat-stuing (nytenkende og spennende, med et hint av elitisme). Fra høytalerene sang Bowie “Turn and face the strain…”. Jeg tørka bort en tårebuse fra øyenkroken, mens smaksløkene sendte den noe apparte kombinasjonen av smaker opp til hjernen min, som kompenserte ved å sette i gang en serie host. Noe nytt er på gang tenkte hjernen min.



Livet etter Bush
February 12, 2009, 10:50 pm
Filed under: USA etter bush

20. januar, 2009

sci-fi-post-apocalyptic-3643611