Get off my property!


Pilgrimsreise: SOPRANOS
July 3, 2009, 7:33 pm
Filed under: Reiseliv, Sånn derre kultur, Uncategorized

ny.sopranosVi kjørte hele introen til Sopranos ut av New York. Og kommenterte det hele tiden.

Advertisements


Absolutt alt om USA
July 3, 2009, 7:12 pm
Filed under: Reiseliv, Sånn derre kultur

ny.mylderetVi er neste blassert i stykker rett etter ankomsten til New York, startpunktet for roadtrippen. Se hvordan vi nesten ikke får gåsehud av neonskiltene.

5 måneder i USA gjør noe med deg. Alt noenlyset som siver igjennom persiennene dine, den konstante skytingen i bakgaten bak huset ditt. En feit og en tynn politiman som jager skurker ned branntrappene utenfor vinduet ditt. Streetwise ungegutter som er røffe på overflaten men som tilslutt bånder med han feit politmannen og klare å fange drapsmannen. Amerikanskbygde biler som kjører nedover bratte gater og kræsjer inn i butikken i første etasje. Alt dette er USA.

ny.neon

Men når en har vært i en by en stund søker en noe nytt. En blir blassert. Og for å komme oss ut av denne sinntilstanden måtte vi søke utenfor San Francisco, etter det ekte USA. Et USA hvor alle de sanne stereotypene ikke er sanne. Hvor den feite politmannen kan være tynn, og omvendt. Og hvor han streetsmarte kiden faktisk ikke er god på bunnen. Og hvor bilene kjører sakte i oppoverbakke. Det fant vi ikke. Men vi dro på en biltur rundt i hele forbanne USA. Her er bildene.



Askild vinner og mister 37 dollar i Las Vegas
April 17, 2009, 6:27 am
Filed under: Sånn derre kultur

img_1140Nå skal jeg ikke gå helt Baudrillar på stumpen til alle, men etter å ha vært der må det være lov å si: LAS VEGAS, HALLO? PLING I BOLLEN. At noen har klart å gjøre det til en flott ferieopplevelse å miste en hel masse penger uten noen som helst logisk sansynlighet for å vinne så mye som et gratis Wienerbrød en gang er jo spez. Familiefar: “Ah, det var godt, der miste jeg hele college-fondet til datra mi. Jeg har aldri følet meg så fri i hele mitt liv jeg.” Familiemor i forkle: “Neimen så flott, skal jeg hente avisen til deg?”

Nei fysjom. Nå var jeg fordomsfull igjen. Men like fuldt. Jeg gjentar det gjerne: PLING I BOLLEN.

imgp0629Marie Melgår vinner 3 dollar. Selv klarte jeg klokka fire på morran å kneble ut 37 dollar av en enarma banditt med Fonzie-tema. Jeg ble overlykkelig og bestemte meg for å spandere 4 drinker, som kostet meg 37 dollar (og det var ikke en gang de realsize gitardrinkene). Her og, som så mange andre ganger, er the circel of life på sin plass, helst i den norske “Sirkel av liv” versjonen med Marianne Antonsen, selv om sirkelen bare går fra casinoeierene via meg tilbake til casinoeierene.

imgp0647Full ensom mann heller øl i ti glass for å kaste bordtennisballer i dem og så drikke dem inne på et av casinoet egne McDonalds- eller Subway-filialer.

imgp0737Ensom Star Wars-nerd i midten av 30-åra vinner 900 doller (sic!) på enarmet banditt.

imgp0392Utsikta til Colosseum og Eifeltårnet fra hotellrommet vårt på the Mirrage.



CGI-penisens æra har begynt!
March 19, 2009, 12:57 am
Filed under: Sånn derre kultur

Ok at Zack Snyder skulle være tro mot boka, men etter å ha sett Watchmen sitter en, uansett legning, i flere timer og tenker på den heftige CGI-penisen til Dr. Manhatten. Porno-industrien må være i hundre over mulightene som følger.

Og sexlivet til noen og en hver kan vel piffes opp med en blå penis. Hvem har vel ikke lyst til å være en selvmedlidende udødelig nihilist-smurf i senga?
watchmen_condom



1968 balsamert: Sakrofagen hvor hippitida ble begravet
February 17, 2009, 10:48 pm
Filed under: Sånn derre kultur

trist-transe-2

San Francisco er en by som består av mer kulturell undergrunn enn overgrunn (dette stiller selvsagt mange eksistensielle spørsmål til undergrunnsbevegelser). Men likevel tar det litt tid før denne undergrunnen stikker hodet opp gjennom den tynne skorpa bestående av banker, Safeway megamalls og butikker som selger masseproduserte individuellt tilpassede batikkklær med «Haight-Asbury»-logoer.

Men i helga viste den sitt rufsete hode på ordentlig.

På fredag ble vi invitert til en fest av en venn av ei jente vi studere med. Denne fyren, som heter Breakfest, som i frokost, skulle opptre på festlighetene hjemme hos noe gamle hippier. Det eneste kravet for å få være med var at vi tok med noe å drikke, at vi skulle huske passordet «Lucky 13» og at vi var kledd i pysjamas. Ved å følge disse reglene kom vi oss inn i hjemmet.

Stedet viste seg å ligge tre gater nedenfor der vi bor, i en ombygd garasje uten vinduer. Her hadde hippiparet forsøkt å holde alle tegn på de siste fire tiår borte. De var overlevende under en atomvinteren som desperat prøver å holde radioaktiviteten ute fra bomberommet sitt. Stua var dekket av plysj fra topp til tå og ellers dekorert med kunstverk som skal ha ros for forsøket: masker laget av muttere og sveisejern, glassmalerier med store plastikkdiamanter i og et stort skilt hvor det sto «YOU ONLY LIVE ONCE, SO GET LOTS OF REST». Ved inngangen til kjøkkenet, bakerst i lokalet, så vidt synlig gjennom den tjukke røken, var det laget en liten scene.

De snaut 60 folka som var der bestod hovedsaklig av menn med hvite skjegg og kvinner over 50 med dratte øreflipper fra for store øredobber. Dronningen her var vertinna, kledd i en svart japansk pysj. Hun introduserte alle som ville opptre med petterøes-stemme og glimt i sine blodsprengte øyne. Bak henne sto som oftest den konstant glisende mannen hennes. Han sa ikke et ord, men rettet til tider på den enorme lua si som skjulte et lite hav av kvite dreadlocks, tydeligvis vildtvoksende de siste 40 åra.

En liten liste over noen av gruppene som opptråtte:

1: Unge poeter som hadde vært i Amsterdam og som skrev dikt om McDonalds og Disney.

2: Eldre menn, som livredde framførte egenkomponserte dikt bassert på Odysseen.

3: Yngre menne som framførte sciencse-fiction dikt med navn allá Sonaricon I-IV, som hovedsaklig tok for seg de eksistensielle kvalene som følger med å reise ut i verdensrommet.

4: Bongotrommespillere i singlett med tribal-tatoveringer som snakket om afrikanske ånder.

6: Eldre kvinner som leste dikt om at kornbassert mat er farlig, eller at planter kan gjøre deg kåt (« Ecosexuall»).

Men ut fra denne gjengen av, på alle måter, utrøykede kreative mennesker var det en opptreden som virkelig var godt: En gammel transcestitt, som kanskje hadde tippet de 70. Hun/han, eller hin som det vel heter, sang egenkomponerte sanger over triste gamle Django Rheihart-aktige melodier. Og selv om hin ikke kunne synge for fem flate øre, var gjennomførelsen slående. Hin, mer enn noen, var helt klart over sitt eget utrykk. Opptredenen var ikke artig fordi hin var en pussig skrulle. Det var en episk tristhet over det hele, noe hin selv også var bevisst på tror jeg. En freak show-atraksjon som vet hvordan den blir oppfattet, men som likevel fortsetter, er ganske sterkt.

Stemning fra stua, Breakfast sitter og tar seg en slurk under sola:

img_86051

Men alle scenemenneskene måtte konkurrere om oppmerkosmheten med vertinna. Hun forsvant utover aftenen, ettersom rullingsfingrene jobbet flittig, mer og mer inn i sin egen hese verden av guturale utbrudd og sarkastiske settninger som aldri kom fram til poenget. Så begynte andre i publikum ukontrollert å rope ut sine egne kunstverk til allemenheten. I alt dette klarte Breakfast å gjennomføre et verdig forøk på å spille andre del av Beethovens niende sympfoni. Men etterverdt var det klart at en epedemi av bomberoms-galskap var under utrbrudd i den lille pysjkledde verdenen. Vertskapet mistet kontrollen på opptredenene og publikum innhallerte seg bort. Da alt totalt sluttet å gi mening, rundt halv to, trakk vi oss stille ut. Vi sa høflig adjø til den hostende vertinna som lå på et av de myke teppene ved peisen og mannen, som hadde funnet seg en plass, i døråpninga inn til kjøkkenet, hvor han sto og lo med åpen munn for seg selv.

Ut på gata lukka porten til garasjen seg bak oss. Så åpnet en liten luke dekket med tibetansek bønnefalgg seg over døra. En skjeggete mann stakk ut hodet sitt og stirret intenst på oss mens han sitterte et dikt om et eller annet astralt. Etter et par patosfyldte sekunder med stillehet etter diktets slutt nikka han imponert til seg selv og sa «Wow, that was cool, I need to find somone who can film me while I’m doing that».


So smalt luka igjen.



Den årlige putekrigen i San Francisco
February 17, 2009, 10:30 pm
Filed under: Sånn derre kultur

Hver valentines day møtes forsmådde kjærlighetsløse mennesker på Embarcedero i SF for å slå ut frustrasjonen sin: imgp8138

imgp8166
Dun:
imgp8205

imgp8218